| jarle aase: sls | forrige | jeg blir truet | neste | Jeg blir truet
De neste dagene lusket jeg rundt i mørket. Snøen smeltet og det regnet. Jeg håpet å få Martin for meg selv, men Hans var alltid sammen med ham. Martin virket ikke så vilter som før; stod ofte og hang ved blokken uten hverken å snakke eller engasjere seg. Bare stod der.Jeg kom alltid etter mørkets frembrudd, valgte forskjellige ruter til og fra, men jeg fant ikke noe bedre skjul enn under en mørk boligblokk. En benk der ble mine venn; en benk hvor jeg tilbrakte time etter time og aldri gikk før jeg hadde sett Martin. Egentlig var jeg ikke så redd for å møte foreldrene lenger. Tanken på Martin gav meg styrke; jeg kunne i verste fall tåle å få bank. Dog, hva kunne et par mødre eller fedre egentlig utrette mot meg? Jeg trente hardt nå og formen vendte rakst tilbake. Jeg var rede til å møte hvem som helst. Og skulle det bli for ille så hadde jeg våpen.
Søndag var jeg rastløs. Jeg klarte ikke å konsentrere meg; tankene fløy turbulent hit og dit. Bare jeg kunne snakket med ham! Jeg skulle gitt hva som helst for å kunne snakke med Martin! Martin! Martin! Det var det eneste ordet som kunne få tankene til å stoppe. Ellers virvlet de omkring som løv i vinden om høsten. Jeg svettet og verket i kroppen, omtrent som om jeg skulle ha drukket kvelden før.
I ellevetiden klarte jeg ikke å være inne lenger. Jeg tok på meg arméjakken min og gikk ut i duskregnet. Jeg skulle ikke gå forbi utenfor Martin før det var mørkt, bare strekke litt på beina og trekke frisk luft.
Uten mål eller mening vandret jeg rundt i Fyllingsdalen, forbi dusinvis av borettslag, hundrevis av blokker og hus, gjennom små grøntanlegg, rundt små vann, på hovedvei og grusvei.
Jeg var langt hjemmefra da jeg ble tilropt av en gjeng utenfor en butikk. Jeg hadde vokst opp sammen med et par av dem. Vi hadde vært fiender den gangen, med de begynte ikke å hate meg for alvor før jeg slo igjennom i radioen, for ikke å snakke om senere da jeg figurerte i avisene som Vellykket Ung Mann. De hadde aldri drevet det til noe. Jeg stakk hånden i lommen og holdt rundt pistolgrepet. Det var seksten år siden sist jeg fikk bank. Også den gangen var jeg alene. Jeg slapp pistolen. Selv seks mot en var for dårlige odds! Årene hadde ødelagt dem. De bare stod der og ropte.
«Jævla soper!»
En av dem kastet en ølflaske etter meg som knuste i gaten et par meter unna. Jeg visste at jeg ikke burde ta meg nær av det, men opptrinnet såret meg likevel. Tapere som foraktet meg fordi jeg hadde mot til å leve og legitimerte forakten med at jeg var homofil. I guttedagene mobbet de meg fordi jeg snakket annerledes. De så ned på andre i stedet for å prøve å gjøre noe med sitt eget liv jeg skulle gjerne veddet en hundrelapp på at de kom til å banke opp damene sine i frustrasjon over at de ikke turde å angripe meg. Jeg hadde mange gode replikker på tungen.
Med ett oppdaget jeg at jeg var rett ved området der Martin bodde. Selv om en stemme inne i meg sa at jeg burde snu, kunne jeg jo gå raskt igjennom sannsynligvis var han ikke ute i dette været likevel, så det kunne neppe gjøre noen skade.
Da jeg var på høyde med blokken hans så jeg Martin sammen med et halvt dusin jevnaldrende gutter på gressplenen utenfor. De hadde ryggen til og la ikke merke til meg. Jeg gikk forbi blokken, rundt et par andre blokker og kom tilbake på andre siden. Nå hadde guttene trukket opp i gaten der jeg nettopp hadde vært. Mot all fornuft, og til tross for stemmen som brølte jeg burde pelle meg til helvete vekk, sirklet jeg tilbake til veien på den andre siden. Jeg så ikke Martin, men plutselig løp Hans frem fra en bil med en annen unge etter seg som skrek pang-pang.
Hans stivnet til og sto bom stille. Jeg smilte og prøvde å hilse «vanlig» i det jeg passerte.
Nå stikker du av! sa stemmen.
Nei la oss ta en runde til på den andre siden?
Det er galskap.
Ok, la oss gå til den andre siden, krysse over til hovedveien, fortsette til Oasen og så rett hjem.
Jeg argumenterte kraftig med meg selv, men som jeg grublet var jeg plutselig på nedsiden av blokken igjen. Alle var borte, jeg så ikke en levende sjel noen steder.
Nå kunne jeg ikke sirkle mer. Jeg gikk ut på hovedveien. Et par minutter senere, da jeg spaserte tvers over den store parkeringsplassen til Oasen, hørte jeg taktfaste skritt bak meg. Det var en dame. Hun hadde på seg en treningsbukse og en rosa strikkegenser og manglet paraply selv om det fortsatt duskregnet. Hun så merkelig på meg, virket liksom sint. Skrittene bak meg kom nærmere, til tross for at jeg gikk temmelig fort. De aller fleste klager over at jeg går alt for fort.
Kanskje hun skal nå en buss, tenkte jeg, men fikk samtidig en ekkel følelse av at det kunne være en mor på krigsstien. Jeg snudde meg igjen for å se på ansiktet. Hun lignet overhodet ikke på noen av guttene. Jeg slo det fra meg og gikk mot busskurene som var knutepunkt for all kollektivtrafikken i dalen.
Jeg stilte meg under et svært tak og plukket frem en sigarett. Damen stilte seg under det samme taket og stirret på meg med små, sorte øyne. Blikket var direkte og besluttsomt gjorde meg nervøs; enten var dette en uvanlig kåt frøken, eller så hadde det noe med guttene å gjøre. Jeg valgte å tro det første, så jeg trakk på skuldrene og subbet de få meterne inn under taket på inngangspartiet til kjøpesenteret.
Det var ingen andre i nærheten, bortsett fra denne damen. Jeg satte meg ned på gaten med ryggen mot en av de stengte dørene og nøt sigaretten.
Plutselig kom hun besluttsomt mot meg. Hun stilte meg rett foran meg, trakk pusten og sa sint:
«Jeg er Torill.[20] Jeg vet hvem du er.»
Vi så på hverandre. Hun sint og stikkende, Jeg overrasket og spørrende. Et lite flir bredte meg over munnen min.
«Hold deg unna ungene våre! Vi vet hvem du er! Vi er flere som skal ta deg!»
Jeg var målløs. Hun var illsint, nesten hysterisk men jeg kunne likevel ikke på noen måte føle meg truet av denne lille, middelaldrende damen. Jeg lurte på om jeg skulle reise meg og true tilbake. Slo det fra meg. Hele situasjonen forekom meg så ubehjelpelig latterlig.
Damen hyttet mot meg med neven i noe som lignet på en religiøs ekstase.
«Hører du? Ligg unna ungene våre!» Hun så hatefullt på meg et sekund før hun marsjerte bort. (Hunnkjønn, kvinner såvel som hunnkatter, har det med å stirre rasende på den fysisk overlegne motstanderen sin et dirrende sekund, før de trekker seg verdig tilbake det er deres måte å tro at de seiret... og kanskje også grunnen til at en del forargede menn slår sine kvinner til slutt.)
Jeg ble sittende å røyke. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg var nettopp blitt truet, men følte meg ikke hverken redd eller sint. Det var som om jeg hadde lest om det, ikke opplevd det. Denne damen kunne ikke true meg jeg kunne ha skamslått henne med en arm bundet på ryggen. Jeg kunne ha trukket pistolen og skremt vettet av henne. Bare ved å reise meg ville jeg virke skremmende, i den grønne arméjakken, ruvende minst tredve centimeter over hodet hennes. Jeg kraftig og maskulin, hun liten og hjelpeløs. Feminin var hun ikke. Jeg smilte for meg selv i mangel av noen annen reaksjon. Kanskje jeg skulle ha snakket med henne, invitert henne hjem til en kopp Te? Nei, hun virket nesten fanatisk. Jeg tåler ikke hysteriske kvinnfolk, har de først bestemt seg for noe om det så er at jorden er flat, så kan ingenting få dem til å forandre mening. Hun minnet meg om moren til Svein.
Sigarettgloen brente seg inn i filteret. Jeg hostet og kastet den fra meg. Fortsatt fortumlet reiste jeg meg og gikk ut på hovedveien. Tenkte gjennom det som hadde skjedd gang på gang. Hun hadde truet meg. Truet. Faen ta henne! Det krevde en god del mer enn et forkvaklet kvinnfolk for å skremme meg vekk fra Martin!
Jeg fulgte veien opp i høyden til fjellene rundt. De hadde gjort en tabbe. Jeg ble enda mer bestemt på å vinne Martin, uansett pris, uansett hva det kostet meg. Men jeg ville legge om taktikken. Jeg kunne ikke lenger vise meg for dem, jeg måtte bli usynlig.
Med ett oppdaget jeg at jeg var på høyde med blokken der Martin bodde. Jeg gikk av veien og inn i skogen. Etter å ha kavet meg frem gjennom små myrer, over bekker og forbi flere nesten ugjennomtrengelige bregnebuskas, fant jeg et sted for meg selv med utsikt direkte ned til blokken. Jeg var sytti meter høyere enn blokken som lå en knapp kilometer unna. Jeg hadde orkesterplass til begivenhetene.
Det var tett skog omkring meg. I den grønne kamuflasjejakken og den mørke buksen var jeg praktisk talt usynlig. Guttene var ute på plenen og trente karate. Jeg smilte skjevt når jeg tenkte på hvem de sloss mot. Jeg satte meg tilbake oppstemtheten som hadde kommet over meg gled bort.
Det var slutt. Leken var over. Snart ville ryktene gå fritt og jeg ville for alltid være stemplet som lokkemann. Naboene ville se foraktelig etter meg, gjenger ville komme etter meg når jeg minst ventet det. Slutt. Det kunne aldri bli noe mellom meg og Martin nå.
Nederlaget smakte bittert. Et par tårer presset meg frem og blandet meg med regnvannet. Trillet nedover kinnene til de forbitrede leppene. Det smakte salt og uvant. Det var lenge siden jeg hadde grått. Hvorfor skulle alt være så vanskelig? Martin hadde vært interessert, jeg var interessert; hvorfor skulle andre blande meg opp i dette? Hvorfor kunne de ikke la oss i fred? Skjønte de ikke at dette ville etterlate dype sår hos Martin også?
All livslyst rant ut av meg der jeg stod og stirret tomt ned på guttene. Så nært og samtidig så fjernt. Vi levde i to forskjellige verdener. Begge styrt av disse uforståelige, meningsløse reglene som ingen hverken har glede eller nytte av! I nesten en time stod jeg urørlig og stirret. Tankene raste omkring, sinne og medynk kjempet om kontrollen, men usikkerheten vant. Jeg trasket sørgmodig hjem.
Dagen etter gikk jeg omkring i sentrum igjen i lunchen. Jeg hadde ikke fått unna noe arbeid. Følelsene var i vilt opprør. Jeg ville slå faenskapen ut av dette kvinnfolket men visste samtidig at jeg ikke kom til å gjøre det. Hun hadde ikke gjort annet enn det alle andre ville ha ønsket å gjøre i hennes sted jeg respekterte henne for motet hennes. Hun måtte ha visst at hun ikke hadde noe som helst å stille opp mot meg. Likevel hadde hun kommet etter meg. De fleste ville ha sendt en mann. Jeg mislikte henne sterkt og syntes hele opptrinnet hadde vært latterlig. Men jeg respekterer jeg mot.
Jeg ville slå noen! men følte at det var meg selv som hadde satt det hele i gang; og uansett hvordan jeg så på det, så kunne jeg ikke gå løs på et annet menneske så lenge det var en sjanse for at det var jeg som hadde feil. Jeg ville være venner med Martin, han betydde alt for meg men spillereglene var engang sånn at de andre skulle prøve hindre meg. De ville aldri akseptere meg, aldri se på meg som noe annet enn en ekkel, gammel gris.
Jeg gikk en rundtur og så på kikkerter. Jeg hadde ikke særlig mye penger igjen, så jeg måtte ta til takke med en enkel sak av ukjent fabrikat. Den var imidlertid lyssterk og hadde rimelig kraftig forstørrelse.
Det banket på døren og Joachim kom inn. Han satte seg i en av besøkstolene og så på meg.
«Du har ikke fått unna så mye arbeid den siste tiden. Er det noe galt?»
«Jeg kommer ingen vei med Martin.»
«Ville det hjelpe på inspirasjonen om du fikk høyere lønn?»
Jeg tenkte meg om. Jeg kunne godt trenge mer penger, jeg hadde ikke betalt avdragene på lånene denne måneden. Men jeg visste at det ikke ville hjelpe på inspirasjonen. Dersom jeg fikk høyere lønn betydde det større forventninger, noe jeg ikke kunne bære akkurat nå.
«Nei, penger har ingenting med arbeidsinnsatsen å gjøre.»
«Hva er problemet da? Vil han ikke ligge med deg?»
«Sex er ikke det viktige her. Bare det å snakke med ham gir meg større glede enn sex noensinne har gjort.»
«Det er bra. Ikke gjør noe ulovlig.»
«Det får tiden vise.»
«Jeg vil helst ikke miste deg. Jeg aksepterer at du er som du er, men blir du arrestert må jeg si deg opp.»
«Det gjør du som du må. Jeg klarer meg alltids.»
«Men hva er det som plager deg? Foreldrene hans?»
«Ja. De vet det.»
«Har de laget bråk?»
«Ikke noe særlig. De har truet meg og de har gått til politiet. Men det er ikke stort de kan gjøre.»
Jeg følte meg litt lettet. Nå som Joachim kjente til forholdet ville ikke foreldrene kunne lage noe kluss på jobben.
«Tolv år. Jeg håper virkelig at du vet hva du gjør.»
«Jeg elsker. Er det en forbrytelse?»
«Ja, Gud forby det. Det sies at mennesket er den eneste skapning som kan elske, men jeg tror heller at det som skiller oss fra dyrene er at vi gjør kjærligheten til noe simpelt og skittent. Jeg skal ikke dømme deg, jeg håper at du kommer gjennom dette uten varig mén. I mellomtiden kan du jo prøve å gjøre bitte litt her på kontoret når du likevel er her?» Joachim smilte.
«Jeg skal prøve. Takk.»