| jarle aase: sls | forrige | Jeg forteller joachim om martin | neste | Jeg forteller Joachim om Martin
Dagene etter at guttene hadde vært på besøk vil for alltid stå for meg som en lykkelig tid. Jeg møtte dem på Oasen, vekslet et par ord, møtte dem igjen om kveldene og hver tvetydighet, hvert hint brente meg fast i minnet mitt, ble til noe verdifullt.Martin virket også lykkelig; han struttet av livskraft og glede; jeg syntes utstrålingen økte fra dag til dag. Martin. Martin. Martin navnet sang i hodet min tusenvis av ganger disse dagene. Jeg kunne ta meg i å stirre ut over byfjorden fra vinduet på kontoret, betrakte måkene, båtene, beundre bølgenes lek med solstrålene. Jeg malte frem Martins ansikt for mitt indre blikk og beundret øynene; de litt for store øynene som gav ansiktet et ærlig og åpent preg. Det lyse håret. Den lystige, følsomme munnen. Jeg visste hvordan en engel så ut! Så ren, så ung, så uskyldig og samtidig så moden. Så full av ekte begjær; lyst blottet for denne verdens hykleri og fordommer. Så uskyldig og kjødelig på en og samme tid. Jeg elsket, elsket, Martin. Aldri hadde jeg elsket noen høyere aldri hadde livet vært så sterkt, så riktig.
Lørdagen før jeg reiste til Tyskland traff jeg først Martin og Hans på Oasen; de satt i bowlinghallen i kjelleren og kom ut straks de så meg. Vi trakk oss inn i en øde kjellergang hvor vi kunne være for oss selv. Det ble ikke sagt noe viktig, men smil, blikk og mer smil sa mer enn tusen ord. Hans virket litt beklemt, som om han ikke likte meg. Kanskje han var redd for å miste bestekameraten. Jeg var klar over at det kunne skje, men jeg ville prøve å unngå det. Martin trengte venner på sin egen alder.
Senere på dagen, da jeg traff guttene på veien der de bodde, fortalte jeg litt mer om tysklandsturen. Jeg ønsket at Martin kunne vært med. En gang ville jeg ta ham med meg til utlandet. Kun oss to, på et idyllisk sted. Vi skulle bo på luksuriøse hoteller, leie en sportsbil eller motorsykkel leve som konger. Fremtiden var lys og spennende og lokkende. Fremtiden var Martin.
Da jeg kom hjem satt Joachim i bilen sin utenfor blokken og ventet på meg. Han ble med meg opp.
«Vel Jarle. Ut med det har du funnet deg en type?»
«Er jeg så gjennomsiktig?»
«For et trenet øye ja.»
Han så spøkefullt på meg og nippet til colaen.
«Vel, det nytter vel ikke å nekte.»
«Så du har funnet deg en mann?»
«Vel, mann og mann. Jeg har funnet en prins. En uberørt engel.»
«En prins sier du. Jaså, kongehuset står foran nye skandaler?»
«Nåvel, kongelig er han vel ikke, men han nedstammer fra det beste blodet i kongeriket.»
«Og hva heter så denne prinsen?»
«Det kan jeg ikke si, ikke før jeg vet sikkert at jeg har vunnet hjertet hans.»
«Ikke? Så du har falt for en nabo, en skjønn kropp hvis tanker du ikke kjenner?»
«Jeg kjenner ikke tankene hans, men jeg vet hvilken baner de går i og at jeg er en del av dem.»
«Så du har turt å snakke med ham altså?» Tonen var lett ironisk.
«Jeg ville aldri turt å åpne en dialog med ham, men han kom etter meg. Han liker meg.»
«Og det sier du uten en skygge av tvil?»
«Ja! Hjertet hans er like rent og edelt som motivene hans er opphøyde.»
«Du har altså blitt sjekket opp, men kjenner ikke mannen bedre enn du kjenner kjøpmannen på hjørnet. Jarle! Du har ikke vært inne på tanken av at han kun var ute etter en ting? Slikt er så typisk mannfolk. Stakkars deg! Ikke legg mer i det enn det er.»
«Jeg ble ikke sjekket opp! Vi har kun snakket sammen. Sex er ikke viktig, selv om det selvfølgelig er ønskelig.» Jeg sa det siste i en spøkefull, påtatt uskyldig tone.
«Denne uberørte, dydige prinsen din, hvor gammel er han?»
«Gammel nok til at Amor er ute med pilene sine.»
«Gammel nok til at du lovlig kan ligge med ham?»
«Lovlig? Ja! Jeg følger kjærlighetens lov: loven som pålegger oss å leve ut våre følelser.»
«Og hva med vår kjære Norske lov? Er den samstemmig med denne kjærlighetsloven din?» Smilet hans var giftigsøtt.
«Nei. Den Norske lov vil som vanlig forby alt som er godt, sant og ekte. Måtte djevelen steke dem som har festet disse fordervede ord til papir! Måtte helvetes porter åpne seg og for alltid sluke dem som håndhever denne loven. Måtte jeg bli evig forbannet den dag jeg følger norsk lov fremfor mitt eget hjerte.»
Joachim humret over utbruddet.
«Så han er altså fjorten femten?»
«Nei, han er tolv. Tolv herlige år, somre som vintre.»
Joachim rykket til og holdt på å søle Cola på den dyre skjorten sin.
«Jarle! Jarle! Det må da være i yngste laget selv for deg?»
«Ung av år. Men voksen av sinn. Han er manifestasjonen på alt som er godt.»
«Aha! Et lite leketøy altså! En liten kjærlighet på pinne som du kan more deg med til han blir tørr bak ørene. Skammer du deg ikke?»
«Kom ikke til meg med synd og skam. Kjærligheten ser ikke på alder. Amors piler bøyer ikke av for år!»
«Og han? elsker han deg?"
«Ja. Jeg tror det. Jeg vet det for faen.» Jeg følte meg vel. Det gjorde godt å snakke om det. Jeg tenkte ikke på noe annet likevel.
«Har du fortalt ham at du er homofil?»
«Hi-hi, nei, jeg har fortalt at jeg er sammen med en dame. Men han gjennomskuer meg.»
«Slik som du går rundt og gliser skal det ikke så mye til! Du oppfører deg jo som en tolvårs skolepike i hennes første kjærlighetsrus!»
«Det er min første sanne kjærlighet.»
«Og hva om han ombestemmer seg? Går til en annen?»
«Det gjør han ikke!»
«Hvordan kan du si dette så sikkert?»
«Jeg har aldri vært sikrere på noe i hele mitt liv.»
«Hva ser du i ham?»
«Lykke. Håp. Glede. Alt som er godt.»
«Og hva når du blir kjent med dette gudebildet og oppdager at han kan lukte vondt, at han må på do, at han har dårlig ånde? At han ikke alltid er ærlig og snill? Hva når det går opp for deg at også han er et menneske?»
«Da skal han få lov til å være nettopp det. Jeg ønsker ikke å påvirke eller forme ham i mitt bilde. Han må få lov til å være seg selv, ha sine sider.»
«Hva når han blir eldre, vil du fortsatt elske ham, eller vil du for alltid elske denne prinsen, dette gudebildet på tolv år?»
«Jeg vil elske ham til han blir grå i håret og kroppen forråder ham. Jeg vil alltid elske ham som han er, ikke som han var.»
Jeg følte meg lettet nå da jeg hadde betrodd meg til Joachim. Han var et menneske jeg kunne stole på, en som forstod og kunne lytte. En som ikke var full av moralske vrangforestillinger og misunnelse.
Søndag var jeg syk etter litt for mye drikke kvelden før. Jeg leide et par videofilmer og fordrev tiden med å sitte i stolen og se på dem. Jeg ønsket å gå ut etter Martin, men jeg kunne ikke, ikke i denne tilstanden; Jeg ville være frisk og opplagt når Martin så meg Martin var alltid glad og sunn; jeg kunne ikke komme melankolsk og alkoholsvettende med blålige skygger under de blodskutte øynene. Jeg måtte likevel klamre meg fast til stolen for å holde meg i ro.
Tanken på at jeg ikke skulle se Martin igjen før etter tysklandsturen gjorde meg dypt ulykkelig. Likevel, hver gang Martins ansikt dukket opp i mitt indre ble jeg glad; når jeg sa navnet for meg selv bruste blodet berusende gjennom årene som sprudlende champagne.