| jarle aase: sls | forrige | i den rosa trekantens tegn | neste | I Den Rosa Trekantens Tegn
Det var ikke bare jødene og sigøynerne som ble forsøkt utryddet av nazistene under den 2. verdenskrig. Forfølgelsen av homofile var like brutal og prioritert, og skulle utvikle seg til et av de mørkeste kapitlene i oppvasken etter krigen.Mens jødene fikk sin gule stjerne, ble homsene merket med en rosa trekant et symbol som skilte ut den laveste kasten i leirene. Homsene ble en gruppe de andre fangene: jødene, sigøynerne og de opposisjonelle, kunne slå tilbake på, bruke som mål for sitt eget hat mot overmakten. Og etter krigen, når de andre fangene fikk sin oppreisning, ble homsene fortsatt forfulgt. Det eneste Nazistene, Kommunistene, Fascistene, Kirken, Det Norske Arbeiderparti og Kong Haakon var hjertens enige om, var at homser burde forfølges. I 1945 var homsene offer for det samme blinde hat og de samme fordommer som pedofile lider under i dag.
Da homsene senere begynte å organisere seg i kampen for å legalisere sin legning noe som var risikabelt i de fleste land, Norge inkludert, adopterte de den Rosa Trekanten som identifikasjons og kampsymbol. Den ble et symbol for samhold og solidaritet. Og uansett hvor uenige homser verden over kan være med seg selv og hverandre, så identifiserer de aller fleste seg med trekanten.
Dette var en av tingene jeg lærte fra Bergen Gay Radio. Jeg begynte for alvor å utvikle en homofil identitet. Men jeg følte også tvil: selv om jeg visste at jeg var homofil, hadde jeg aldri levd som homofil; aldri hatt homofile venner på en måte hadde jeg i alle disse årene hatt en forestilling om at jeg kunne snu, vende om og finne meg en jente når tiden ble moden; at hele homofilien min var en innbilning: en fiksering som hang igjen fra puberteten, eller kanskje noe så enkelt som en frykt for jenter.
Nå stod jeg foran inngangen til DNF48 i Bergen. Jeg visste ikke hva som ventet meg der inne; om det var en slags sexklubb (som jeg hadde lest i enkelte bøker), eller heller noe i retning av den foreningen Erik entusiastisk presenterte i radioen. Ungdomsgruppen hadde uansett møte. Jeg hadde bestemt meg for å ta konsekvensen av følelsene mine og hive meg ut i det.
Ved å gå inn gjennom den store massive tredøren i det gule huset på Kalfaret ville jeg en gang for alle legge bak meg denne nødutgangen jeg hadde klamret meg til de siste fem årene og fullt ut erkjenne at: jeg er homofil. «Jarle, tar du din homofile legning på alvor, i gode og onde dager, inntil døden fritar deg og du igjen er som alle andre jord og støv?» De tre skrittene opp trappen og inn gjennom døren er de største og vanskeligste skrittene jeg noensinne har tatt. Og da døren slamret igjen bak meg, og jeg stod i den tomme hallen, var fortiden min fortid for alltid. Gud vite hvordan alt ville gått om jeg hadde snudd den gangen.
De holdt til i 2. etasje. Rommet bar preg av å ha vært brukt av forbundet i lang tid; møblene, noen stoler, sofaer og bord, var slitte og passet til den litt tunge luften og det motbydelige diarébrune teppet. Der var ingen madrasser. Rundt et dusin unge (og for det meste intellektuelle) menn satt rundt bordene. De smite vennlig til meg, hyggelige smil uten flørt. En pen kraftig fyr i begynnelsen av tyveårsalderen reiste seg og tok i mot meg.
«Hei, jeg er Jens. Jeg er leder for Ungdomsgruppa. Velkommen til oss.»
«Hei, jeg er Jarle.» Jeg følte meg forferdelig dum og ség ned i en stol mens jeg prøvde å gå i ett med interiøret. Men allerede første kvelden fikk jeg en god venn, Henning, en liten kraftig plugg som var min rake motsetning på (nesten) alle områder.
I løpet av kort tid var jeg dypt engasjert i DNF48. Jeg trosset enkelte vage antydninger om å holde meg unna Erik, som jeg kjente fra Radio Bergen, og ble etterhvert ganske tett knyttet til ham. Han skulle bli den enkeltpersonen som de neste årene fikk størst innflytelse over meg. På en måte tok han rollen som min moralske veiviser i en uoversiktlig og kaotisk verden; alltid full av energi, og med en like stor tro på Det Gode som forakt for folks alminnelige dumhet. Forholdet mellom oss kan kanskje best beskrives som forholde mellom en munk og hans novise (selv om vi altså ikke hadde noe seksuelt forhold).
Litt etter at de hadde fått sitt eget studio, gikk jeg famlende inn i Bergen Gay Radio; først som Nyttig Idiot og tekniker, siden som programleder. Så snart jeg kom over den første mikrofonskrekken oppdaget jeg at det var så uendelig mye jeg ville si, så mange temaer jeg ville ta opp. Fra en anonym tilværelse som stammende tosk i ungdomsredaksjonen, utviklet jeg meg til å bli den dominerende programlederen nest etter Erik. Sammen satt vi utover nettene i utallige innringingsprogrammer.
I Radio Bergen hadde jeg etterhvert slupper til bak mikrofonene som en slags vikar. Jeg hjalp også til som tekniker nå og da, når Ivar bad meg om det selv kristne sendinger måtte jeg lide meg igjennom (jeg skrudde av monitoren i teknikerrommet og styrte etter instrumentene!) Men etterhvert som lytterne ble kjent med meg, bad Ivar meg ta et valg: bestemme hvilken radio jeg egentlig ville arbeide for. Jeg valgte Bergen Gay Radio. Jeg fikk likevel enkelte gjesteopptredener i Radio Bergen det neste året; før Ivar og Erik fløy i tottene på hverandre for alvor, i en langvarig og lidenskapelig «krig» de aldri kom over. Jeg forstod ikke bakgrunnen for eller hensikten med «krigen», men stilte lojalt opp på Eriks side så lenge han levde. Det var vondt å avskrive Ivar, men det ville vært enda vondere å avskrive dem begge og det var alternativet dersom jeg ikke valgte side.
Den sommeren tok Henning og jeg på oss ansvaret for alle forbundets aktiviteter. Erik reiste til utlandet og styret ble spredt for alle vinder. Vi var alene. Vi freaket ut fulle av boblende fantasi og ungdommelig overmot. Vi avviklet daglige radiosendinger, diskotek i helgene vi holdt til og med hjulene igang i forbundets pengemaskin: trykkeriet. I radioen satte vi opp et forrykende tempo, endret profilen, og snakket om det som interesserte oss mest: Gutter. Time etter time snakket vi om gutter vi intervjuet gutter vi traff i byen; vi kjørte til småsteder rundt Bergen og intervjuet gutter; vi intervjuet jenter om gutter; vi intervjuet foreldre og besteforeldre, lærere alle som kunne ha noe pent eller interessant å si om gutter og bergenserne (spesielt ungdom) satt klistret til radioene; aldri hadde så mye informasjon om gutters tankeliv og følelsesliv og adferd (hvordan fange dem, holde på dem, tenne dem) blitt spredt over eteren. Vi tok opp temaet ungdom, snakket om følelser og utviklet en helt egen programstil frekk og direkte, uten å være vulgære.
Da Erik kom tilbake snakket alle om Bergen Gay Radio. Han fortalte meg engang at han hadde prøvd å høre gjennom loggbåndene fra den sommeren, men at han måtte gi seg: han hadde aldri hørt så mye skvalder og fortettet kåthet han turde ikke, som ansvarlig redaktør, å sette seg inn i hva vi egentlig hadde drevet med. Det ble en oppvask, en kort krig før jeg fikk viljen min og kunne gjøre som jeg ville på luften. For saken var at lytterne likte det.
Homsene i forbundsstyret likte det ikke. De var iharniske over den image vi gav forbundet det var viktig å få folk overbevist om at dette med homofili egentlig ikke dreide seg om sex, men heller en slags medfødt intellektuell dreining. Dette var radioens oppgave vi skulle være forbundets propagandaapparat, ikke en dristig og levende ungdomskanal. Men når de kom for å klage, åpnet vi døren til talestudio og bad dem si det de ville si selv vi hadde en radio å drive. Sa de noe sendte vi det, vi hadde programposter for denslags også.
Klubben åpnet den sommeren for alvor dørene for ungdommen. Henning og jeg traff selvfølgelig massevis av pene gutter på våre daglige reportasjeturer i Bergen. Vi inviterte alle over 18 opp i klubben. Noen ble ansatt som vakter, andre bare var der og hygget seg, solte seg i homsenes kåte blikk (noen rullet seg også i halmen etter det jeg har hørt...) Mens klubben tidligere hadde vært nesten tom for ungdom ble de nå et betydelig innslag.
Jeg gikk inn i forbundet i håp om et fellesskap og kanskje en kjæreste; en av kjøtt og blod i stedet for Arne denne gutten jeg elsket og elsket uten å komme noen vei. Jeg hadde ikke hatt noen ide om at jeg kunne bidra med noe. Men jeg ble raskt en maktfaktor. Jeg havnet i hovedstyret og i utallige komiteer og understyrer. Det første året gikk greit; jeg visste lite og var Nyttig for de som visste å utnytte slike men etterhvert ble jeg identifisert med Erik og forsøkt frosset ut.
Forbundet i Bergen bestod av tre deler: de som bestemte, de som arbeidet og de som mottok (medlemmene). Medlemmene kjente oss som arbeidet og dermed ble det umulig å holde oss unna ledelsen.
Da Bergen Gay Radio ble den 3. mest populære nærradioen i Bergen kunne jeg høre stemmen min over alt om jeg satte på et bånd og gikk ut under sending jeg snakket fra åpne bilvinduer, butikker, hjem og salgsboder. Jeg kunne gå i Sentralbadet og høre meg selv snakke om gutter fra høyttalerne. Kassedamer kjente meg igjen om jeg bad om en plastpose nesten alle tok meg på stemmen (det var godt jeg hadde sluttet i barnehagen før det kom så langt ellers ville vi nok fått en koselig liten lokal Bjugn sak) så snart jeg åpnet munnen. Jeg var blitt en slags kjendis, selv om jeg altså bare delte stemmen min med publikum. Erik var frontfiguren; jeg var aldri i avisene, jeg ville ha muligheten til å leve i fred i alle fall så lenge jeg holdt kjeft.
Henning, som hadde vært sjef for arrangementene det siste året, måtte trekke seg da han fikk en sivil jobb. Jeg overtok. Jeg hadde vært dørvakt siden jeg oppsøkte forbundet og hadde hele tiden jobbet tett sammen med ham.
Jeg forandret meg mye disse årene. Jeg var glad i Kurt, men måtte prioritere jobben min og forbundet. Dessuten var han fortsatt ganske ung og jeg oppdaget en verden full av Menn. Kurt likte ikke helt at jeg var så mye alene (med andre gutter og menn) og begynte å komme på klubben. Han og noen venner hjalp til med riggingen før vi åpnet og pleide å bli sittende sammen med meg i døren etterpå.
Det krever neppe mye fantasi for å forestille seg reaksjonen blant homsene på denne usedvanlig vakre fjortenåringen de flørtet ræven av seg, samtidig som de indignert fordømte meg for mine tilbøyeligheter. Og de begynte å hate meg for jeg slapp aldri Kurt av syne, ikke et øyeblikk!
Da Henning og jeg raste som verst tok de oss for kjærester. Nå gikk ryktet om at Kurt og jeg var kjærester. De som skrek høyest var alltid dem som hardest prøvde å komme i buksene på guttene mine. Og de som beklager seg over at jeg hadde fester med alkohol og unge gutter var de samme som tilbød guttene hasj eller speed så snart de fikk dem på tomannshånd. Jeg dreit i hykleriet deres.