J. Aase: SLS - Jeg forelsker meg i Kurt

| jarle aase: sls | forrige | jeg forelsker meg i kurt | neste |

Jeg forelsker meg i Kurt
Jeg hørte guttene i trappen før de banket på. Svein og den ene vennen kjente jeg godt, den andre kameraten var ny for meg han smilte sjenert mens han satte seg i en av de tre stolene mine. Vennene hans okkuperte de to andre. Svein fortalte at gutten het Kurt og at han digget sendingene mine.
«Han har mast og mast i lange tider for å få bli med å treffe deg...»
Svein fniste mens Kurt stirret rødmende ned i gulvet. Jeg gikk ut på kjøkkenet for å varme opp litt melk. Guttene pleide å sette pris på litt kakao, dessuten benyttet jeg ethvert påskudd til å unne meg selv noe godt. Inne i stuen igjen satte jeg meg i sofaen og betraktet Kurt. Jeg visste at han var overrasket over utseende mitt alle ble det. På radioen hadde jeg en rolig, dyp og myndig stemme som unge jenter og unge kvinner forbandt med et romantisk og atletisk utseende. Eldre kvinner forbant meg med en pålitelig «svigermors drøm» type. Det var ikke rent få av dem (både jenter og håpefulle, potensielle svigermødre) som ringte til radioen for å omvende meg, eller beklage seg over at de beste guttene alltid var homo. Gutter så vanligvis for seg en kraftig plugg, noe i likhet med Arnold Scwarzenegger eller Dolph Lundgren. Jeg var ganske annerledes: høy og tynn, med vikende hårfeste, kviser og briller. Selv stemmen var en annen når jeg kom mer enn en meter bort fra nærmeste mikrofon: rask, hakkete og lysere, med en tendens til stamming.
Kurt så fascinert på meg mens jeg småpratet med de to andre. Jeg kjente igjen sinnsstemningen hans fra mine egne første møter med kjente radiostemmer. Jeg hadde også vært utrolig fascinert og ikke så rent lite smigret over at disse kjendisene tok seg tid til å snakke med meg. Jeg tror alle som har snakket med noen de har regnet for en kjendis vet hvordan det føles. Senere lærte jeg at de færreste radiostemmene så på seg selv som celebriteter; de var helt vanlige mennesker. I alle falle så ikke jeg noe stjernedryss over mitt eget hode jeg var takknemlig for å kunne snakke på radioen, takknemlig for at andre tok seg tid til å høre på programmene og meningene mine. Det smigret meg å se på Kurt! Han var en av de peneste guttene jeg noensinne hadde møtt! litt høyere enn Svein, omtrent like gammel, men mye mer moden. Håret var halvlangt, blondt og hadde naturlig fall; ansiktsformen nesten guddommelig med kraftige kinnben, myke linjer ned mot munnen som ble omkranset av fyldige, sarte lepper og fremhevet av den fint formede, rette nesen og den kraftige haken. Øynene var blågrå, bløte, dype og såre tillitsfulle, uten å virke naive. Huden minnet om fersken. Det var ansiktet til en drømmer, en romantiker men også til en besluttsom og sterk personlighet, full av kontraster og selvmotsigelser. Han virket slank uten å være spinkel og såvidt jeg kunne bedømme stod alle kroppsdelene hans i perfekt forhold til hverandre. Selv Svein, som var omtrent like vár ovenfor mellommenneskelige følelser som en advokat, oppfattet at jeg likte ham. Han begynte å fnise enda høyere. Jeg smilte lurt til Kurt og gikk inn på kjøkkenet igjen for å blande kakao og sukker i melken. Den var enda ikke varm nok til å bli servert.
Frekk og freidig gikk jeg tilbake i stuen og satte meg godt til rette på fanget hans. Kurt hadde på seg en røff, kamuflasjefarget US Army bukse som ikke akkurat dempet interessen min for gutten han stod for meg som vill og sterk, pålitelig og klok. Spent på reaksjonen hans så jeg ham rett i ansiktet. Han smilte og rødmet enda mer; virket ikke det minste redd eller brydd (utover den kledelige rødmen). Han virket heller smigret og kanskje litt kry. Under låret mitt kjente at han følte noe annet også. Jeg smilte, pratet et par minutter med alle tre og fór inn på kjøkkenet igjen.
Kakaoen kokte over i det samme jeg nådde frem. Akkurat som mine egne føleleser! Jeg hadde rukket å forelske meg i Kurt på under femten minutter. Ny personlig rekord! Jeg gjorde ingen forsøk på å skjule at jeg likte ham da kakaoen var servert. Guttene syntes det var stor stas og sendte hverandre skrå hemmelighetsfulle blikk; dette var kult! Jeg var jo likevel homo så de godtok at jeg hadde ganske andre normer enn hva de var vant til.
Da de var gått tenkte jeg over situasjonen. Jeg smilte fra øre til øre og ventet hvert øyeblikk at himmelen ville åpne seg og ta meg rett inn i paradiset eller mer konkret: inn i Kurts armer. Han var ung. Knapt tretten år, men langt mer voksen enn en typisk trettenåring. Det jeg hadde kjent under låret mitt kunne ha tilhørt en voksen mann.
Jeg hadde for første gang flørtet uhemmet med en jeg virkelig likte, fulgt de naturlige impulsene mine og han hadde likt det. Spennende. Spennende! På den annen side, hva pokker var jeg i ferd med å rote meg opp i? At Kurt hadde funnet seg i iveren min betydde ikke det samme som at han hadde lyst på meg. For ham var jeg en kjent person, en han så opp til kanskje han trodde jeg pleide å oppføre meg på den måten. Jeg hadde kjent noe, men det kunne like godt ha vært en foldekniv eller en liten lommelykt! Pokker! Jeg ville ikke rote meg opp i noe umulig igjen. Og skulle jeg først falle for en så ung gutt så måtte jeg i de minste være sikker på at han følte det samme for meg. Pokker! Pokker! Pokker! Jeg så at det bar i helt gal retning.
Nå stod jeg full av forventning utenfor inngangsdøren til hjemmet hans i Fyllingsdalen. Det var en helt vanlig dør i en helt vanlig blokk, og samtidig noe mer for meg. Det var perleporten, alt som skilte meg fra Kurt. Selvfølgelig var det galskap å hente ham hjemme særlig ettersom moren pleide å lytte til sendingene mine og dermed kjente både meg og holdningene mine til unge gutter men jeg hadde ment at det var best sånn siden han likevel hadde fortalt at vi kjente hverandre. Om vi møttes i hemmelighet ville det bare bli rykter og trøbbel. Jeg hadde lyst på Kurt og jeg tok det for gitt at moren skjønte det. Dersom hun lot oss være venner ville det bli lettere for Kurt å takle situasjonen enn om vi snek oss til ulovlige stevnemøter i all hemmelighet. Det var i alle fall det jeg hadde tenkt dagen før. Nå som jeg stor foran døren følte jeg mer langt mer usikker. Hvordan ville foreldrene reagere? Noe i meg bad meg stikke til helvete unna med halen godt gjemt mellom beina. Men jeg ble stående. Rettet meg opp og trykket på ringeklokken.
En skingrende ringing som minnet meg om en skoleklokke gren gjennom stillheten, før noen fomlet med låsen og døren gikk opp. En kortvokst, kraftig kvinne kikket skeptisk på meg. Hun var kledt som en typisk norsk arbeiderkone fra femtitallet. Håret var grått, ansiktet rynket: herregud! hun var prototypen på en vrang svigermor hun lignet på Fru Andy Cap!
«H.. Hei,» stammet jeg fram og prøvde å prestere et slags smil, «jeg, eh jeg er J.. Jarle. Jeg har en a.. avtale med K.. Kurt.» Jeg følte meg ubeskrivelig dum og angret bittert på at jeg ikke hadde stukket av.
Rynkene i ansiktet spilte opp til et hjertelig smil som fullstendig forandret inntrykket. Plutselig så hun både hyggelig og humoristisk ut, med et sprudlende og ungdommelig glimt i øynene.
«Så du er altså Jarle fra radioen!»
«D.. Det stemmer,» stammet jeg forlegent.
«Kurt har ikke snakket om stort annet enn deg det siste døgnet. Har dere kjent hverandre lenge?»
«Nei, jeg har nettopp truffet ham.»
Hun stilte ingen spørsmål om hvorfor jeg ville være venner med Kurt og hun hadde heller ingen formaninger til meg. Hun måtte da skjønne at jeg hadde lyst på ham? Merkelig kvinne. Var hun naiv trodde hun jeg var en slags helgen, eller stolte hun rett og slett på Kurts egen dømmekraft? Det var umulig å si. Dersom hun hadde motforestillinger så skjulte hun dem godt i alle fall til hun så smilet mitt da Kurt dukket opp. Men hun sa ikke noe, trakk seg bare litt til siden så sønnen, den vidunderlige sønnen, kom forbi henne, strålende som en liten sol. Han viste med hele seg hvordan han hadde gledet seg til dette. Jeg prøvde ikke engang å skjule min egen begeistring (det ville vært omtrent like overbevisende som Bondeviks kristentro).
Jeg satte meg på sadelen, reiste meg med venstre fot på fotstøtten og høyre fot på kickstarteren og sparket kraftig i fra (jeg har aldri likt motorsykler med invalideknapp[5]). Motoren svarte øyeblikkelig med et entusiastisk brøl som lokket nysgjerrige gutter og irriterte mødre frem i vinduene rundt oss. Kurt hoppet på plass bak meg og la hendene rundt magen min. Jeg hadde hatt mange pene gutter og menn bak på denne (og tidligere) sykler jeg fikk aldri nok av den fine følelsen av kropp og spenning og tillit. Det er et helt spesielt forhold mellom en motorsyklist og passasjeren hans. Jeg frydet meg virkelig da sykkelen langsomt gled ut av boligområdet på lavt turtall, frydet meg over å tilhøre en privilegert gruppe, frydet meg over å ha Kurt tett, tett inntil meg, frydet meg over frihetsfølelsen som grep tak i meg. Kurt ville kjøre en lang tur, vi hadde bestemt oss for Gullfjellet, en fjellovergang noen mil fra sentrum. Jeg tok det rolig, holdt meg godt innenfor den berømte lappegrensen. Likevel var jeg like oppspilt og fri som når jeg lot sykkelen gi alt den hadde. Kurt likte seg også. Han klamret seg fast til meg og presset samtidig den guddommelige kroppen tett inntil min, slik at varmen hans trengte gjennom alle klærne og forplantet seg inn i meg.
Det var glattere enn jeg hadde trodd på fjellet; hadde det ikke vært for piggdekkene mine (kjør aldri piggfritt om vinteren med MC!) hadde vi aldri kommet opp. Stive og støle klatret vi av sykkelen og gikk inn på kaféen. Over hver vår kopp varm kakao begynte jeg å gjøre meg kjent med gutten. Han var mye åpnere enn Svein og fortalte mer enn villig om seg selv. Han var like vakker på innsiden som på utsiden.
«Hvordan er foreldrene dine»
«De er gamle. Min far bare klager over hjertet sitt og sier at han snart skal dø. Min mor steller med huset, ser på TV og snakker i telefonen.»
«Tar de deg med på kino eller andre steder?»
«Sjelden. De er nesten alltid hjemme.»
«Hva gjør du på da?»
«Jeg pleier å være ute. Det er drittkjedelig hjemme.»
«Og hva gjør du på når du er ute?»
Han la hodet litt på skakke, så prøvende på meg og smilte skøyeraktig: «Jævel.»
Jeg lo. Jeg hadde ikke ventet noe annet av ham. Kurt var ikke typen til å gå rundt i søndagsstasen og spille snill. Han var vilter og utemmet. Men en slem gutts oppførsel skjuler vanligvis en snill gutts hjerte.
«Hvaslags Jævel?»
«Vi er en del oppe i skogen bak barnehagen og ødelegger for de som jobber der nå. Så du oss ikke når vi var der oppe i fjor?»
«Joda, men jeg gadd aldri å gå opp til dere det er ikke så gøy å plage en som ikke bryr seg.»
«Det stemmer, det var alltid noen andre som kom etter oss.»
«Hva mer?»
«Vi er en del på Oasen[6]. Henger bare rundt der.»
«Nasker litt i butikkene?»
«Mmmm...»
Jeg lo igjen. «Det gjør ingenting. Jeg pleide å gjøre det selv da jeg var på din alder. Jeg kjenner Oasen godt!»
Han så forundret på meg. «Gjorde du?»
«Yepp. Men jeg sluttet med det. Det var ingen vits. Litt spenning, men ikke noen fremtid.»
«Det er nesten ingenting annet å ta seg til.»
«Jeg vet det. Det er bra vi er blitt venner. Vi kan finne på ganske mye sammen.»
«Hva mener du?» spurte han tydelig skeptisk.
«Vel, hva vi gjør er ganske mye opp til deg. Jeg har motorsykkelen; vi kan reise steder, eller bare kjøre rundt. Eller vi kan være hjemme hos meg å prate. Dessuten er du ganske pen det er ikke umulig at jeg kommer til å like deg.»
«Jeg er ikke homo altså...» Han så beklemt ut.
«Bare slapp av. Jeg kommer ikke til å tvinge deg til noe. Dersom du finner ut at du liker meg og jeg finner ut at jeg liker deg så kan det skje noe. Ikke ellers.»
«Har du ingen type?»
«Nei. Ingen type. Og hadde jeg hatt det, ville han vært sjalu nå når jeg sitter her med deg...» Jeg ante en blanding av forventning, frykt og stolthet i de dype øynene hans. Jeg tippet at han hadde lyst på et lite eventyr og at det forvirret ham.
«Hvorfor hadde du lyst til å bli kjent med meg?»
«Svein har snakket mye om deg, sagt at du var kul og sånn, og så har jeg hørt deg på radioen.»
«Pleier du å høre på sendingene mine?»
«Ja, av og til. Du spiller mye diggbar musikk.»
Musikken ja... Det var den folk pleide å bruke som alibi for å lytte til oss. Men han hadde litt rett også. Erik[7] var et geni når det gjaldt å forutsi hva som ville komme på hitlistene og han var et vandrende musikkleksikon med en ufattelig stor privat platesamling. Vi hadde god musikk.
«Hva med det jeg sier på radioen?»
«Jeg hører ikke så nøye på det. Jeg digger musikken.»
«Er det ikke litt flaut å være venner med en homo da?»
Nå traff jeg. Han rødmet. «Jo litt så men du er ikke sånn som de andre.»
«Hva mener du?»
«Du er mye kulere.»
«Hvordan er de andre da?»
«De er sleipe og vil bare pule.»
«Kjenner du noen slike?»
«Nei men jeg har hørt om det.»
«Homoer er som alle andre. Noen er kule, andre er drittsekker. Noen tenker bare på sex, andre er mer opptatt av skikkelige kjærlighetsforhold.»
«Hva gjør du?»
«Begge deler. Jeg liker selvfølgelig sex men jeg er mer opptatt av å være sammen med gutter jeg virkelig liker enn folk jeg bare treffer en natt.»
«Har du ligget med en mann?» Nå stirret han ivrig på meg.
«Mange ganger. Flere ganger enn jeg liker å tenke på.»
«Hva har dere gjort sammen?»
«Alt mulig.»
«Har du pult noen?»
«Ja.»
«Har noen pult deg?»
«Ja.»
«Ekkelt!»
«Nåvel, jeg liker det. Jeg synes det er ekkelt å tenke på sex med jenter.»
«Har du pult en jente?»
«Nei, aldri.»
«Er det ingen jenter som har hatt lyst på deg?»
«Jo, flere. Men jeg har blitt redd. Akkurat som du ville blitt om jeg plutselig begynte å kle av meg nå. Jeg får rett og slett litt panikk. Så jeg holder meg til gutter.»
«Har du hatt en kjæreste?»
«Ja og nei. Jeg var veldig forelsket i en gutt i noen år og følte at han var kjæresten min. Men han var ikke enig. Det var ganske vondt. Har du vært forelsket?»
«Nei, men jeg har vært sammen med jenter.»
«Har du pult dem?»
«Nei, ikke enda.» Han lo brydd.
«Har du lagt med gutter?»
«Er du teit? Jeg er ikke homo har jeg jo sagt.»
«Du trenger ikke å være homo for å ligge med en gutt. Mange gutter på din alder eksperimenterer med andre gutter bare fordi de har lyst.»
«Jeg er ikke sånn. Jeg holder meg til jenter.»
«Nåja, vi får se...»
«Jeg tror ikke det!»
«Er det mange på skolen som slenger dritt om sopere?»
«Vitser og sånt?»
«Ja.»
«Ja, det er ganske vanlig.»
«Vet du hvorfor de gjør det?»
«De liker ikke homoer.»
«Tror du at det er bare derfor?»
«Ja hvorfor skulle de ellers gjøre det?»
«Tror du at de som spøker mest med sopere er homo selv eller har lyst på andre gutter?»
«Nei!»
«Kan det ikke være derfor de gjør det? For at andre ikke skal tro at de er homo?»
«Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt på det før.»
«Er det ekkelt hvis noen skulle tro at du er homo?»
«Ja, helvete..!»
«Hvorfor det?»
«Det ville være dødsflaut!»
«Hvorfor?»
«Fordi at de ikke liker homoer. Jeg ville mistet vennene mine og blitt skammobbet. Ble ikke du mobbet når du gikk på skolen?»
«Joda, men det hadde andre grunner. Jeg fortalte ikke at jeg var homo. Dessuten oppdaget jeg det ikke før jeg var fjorten. Da jeg var så gammel som du er nå likte jeg bare jenter. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å ligge med en gutt den gangen.»
«Jeg kommer alltid til å like bare jenter.»
«Det trodde jeg også. Det å forelske seg er ikke noe du kan bestemme over. Det bare skjer plutselig er det en person som betyr mer enn noen andre på jorden, en du tenker på hele tiden. Og så får du lyst til å ligge med den personen. Hvis begge føler det samme kan sex være utrolig fint ellers, om man ikke er glade i hverandre så er det kjedelig, eller til og med ekkelt.»
«Har du lagt med noen og syntes det var ekkelt?»
«Ja, mange ganger. Av og til har jeg bare hatt lyst på en eller annen, det kan ha vært lenge siden sist, og så har jeg sjekket opp en type eller latt noen sjekke opp meg. Og så har det bare vært gørr. Hadde vært bedre å bruke høyrehånden.»
Han reagerte på åpenhjertigheten min selv jevnaldrende gutter seg i mellom pleier ikke å være så åpne. (Vi pleide det i hvert fall ikke da jeg vokste opp). Ovenfor Kurt falt det meg naturlig å være åpen. Selv om han altså insisterte på at han ikke var homo.
«Er du forelsket i noen nå?» Han hadde et ertende flir rundt den fristende munnen sin. Jeg la merke til de små myke dunene som en gang skulle bli til en stri bart.
«Litt.»
«Hvem da? Er det noen i radioen?»
«Nei.»
«Er det noen jeg kjenner?»
«Ja.»
«Hvem da?»
«Det sier jeg ikke.»
«Jo, kom igjen! Si det!»
«Jeg vil ikke si det. Kanskje jeg ombestemmer meg en gang og forteller det til deg, men det blir ikke i dag!»
«Er det meg?» Han så direkte på meg med det skøyeraktige blikket sitt. For første gang siden jeg satt på fanget hans ante jeg en antydning til flørt. Jeg holdt på å buse ut med at: ja for pokker, det er deg! men klarte å holde igjen. Helvete heller, jeg kjente ham ikke så godt enda!
«Jeg sier det ikke. La oss heller snakke om noe annet.»
Da vi kjørte tilbake til byen igjen følte jeg at han holdt seg enda tettere inntil meg. Jeg håpet at han ville ta et initiativ.
Neste dag hentet jeg ham igjen. Vi kjørte omkring på måfå og tok en pause på en avsides snackbar på Sotra[8]. Jeg merket ingen annen forandring ved ham enn at han snakket enda friere enn tidligere; fortalte mer om seg selv. Han gjorde det dårlig på skolen hvor han hadde et lidenskapelig og gjensidig hatforhold til læreren.
Vi så ganske mye til hverandre de neste ukene. Men så en dag da jeg kom for å hente ham stirret moren surt på meg.
«Hei, er Kurt klar?»
«Nei. Han kommer ikke i dag! Og ikke i fremtiden heller.»
«Hvorfor ikke?»
«Vi liker ikke at han er så mye sammen med deg. Han kan holde seg med de andre ungene, ikke med en voksen homofil mann.»
Jeg visste da pokker hva som hadde skjedd, ble så overrasket at jeg bare sa «javel» og gikk igjen. Kjørte hjem og forbannet alle foreldre. Håpet at han ville komme tilbake. Og det gjorde han. Men det kunne gå en uke eller to mellom hver gang jeg traff ham.
Da jeg hadde kjent ham i en måned skrev jeg en sang til ham der jeg erklærte at jeg var forelsket.

Oh God! I have to take a decision, Its time to find out what to do,
a month of my life I have loved You, a month of doubt about You.
Kurt, cant You see, this cant go on! I have my own things to do!
Not only You! My old friends, they need me too!
I have no time, I have no strength, what shall I do...
... Oh God! I have to take a decision, Its time to find out what to do,
This is my serious mission, but the answer I already know!
Kurt, cant You see...

Jeg visste ikke nøyaktig hva klokken var, men det var sent og jeg følte meg oppgitt og sliten. Ikke søvnig men tvers igjennom sliten. Jeg satt hjemme i stuen min og stirret tomt ned på miksepulten, som var like så svart og uklar som min egen sinnsstemning. Det var gått over tre måneder siden jeg traff Kurt. Jeg kom ingen vei! Fortsatt var jeg ikke verre forelsket enn at jeg kunne droppe ham, men jeg hadde så forbannet lyst på ham. Han var kanskje alt jeg hadde behov for i en kjæreste, men samtidig ville jeg ikke tillate meg selv gli inn i et nytt håpløst, ulykkelig forhold. Jeg måtte få en rask avklaring enten få ham, eller droppe tanken for godt og finne en annen. Det var nok av både kjekke og sexy unge menn i klubben et par av dem hadde til og med et svært godt øye til meg.
Sangen jeg hadde skrevet til Kurt var god, mye bedre enn jeg først hadde vært klar over. Jeg gledet meg til å se reaksjonen hans når han endelig fikk høre den. Frem til nå hadde motet sviktet. Jeg kunne ta frem gitaren når han var der og spille alle mulige andre sanger bare ikke den om ham. Shit!
Min musikalske begavelse var heller begrenset og jeg ønsket virkelig å imponere Kurt. Siden jeg også var tekniker i nærradioen, ikke bare mikrofonfreak, kjente jeg teknikken bak dubbing (som kan være langt mer enn å legge tysk tale over en James Bond film). Jeg hadde brukt det et par ganger for å snakke i munnen på meg selv i radioen. Kort sagt hadde jeg tenkt å gjøre et opptak, og spille dette av samtidig som jeg mikset inn et nytt instrument og tok det hele opp på en annen kassettspiller. Ved å gjenta prosessen frem og tilbake mellom kassettspillerne, kunne jeg i teorien få så mage opptak (eller spor) som jeg ønsket. I et skikkelig lydstudio ville jeg ha brukt en 8 eller 16 spors båndspiller, som gir samme effekt og langt bedre teknisk kvalitet og dessuten muligheten for å balansere styrken på alle de forskjellige sporene i forhold til hverandre etter at opptakene er ferdig. Jeg måtte dessverre nøye meg med det utstyret jeg hadde hjemme. Balansen mellom instrumentene ville bli amatørmessig og de første opptakene fulle av sus og støy, men det fikk ikke hjelpe.
Jeg spilte inn grunncompen, la på gitar og tostemt sang, og var i grunnen ganske imponert over resultatet. For å få tidsperspektivet i sangen riktig hadde jeg endret «a month» til «three months».
Jeg spilte igjennom sangen gang på gang. Røkte. Fant frem en halvfull flaske Martini Bianco som jeg drakk direkte av tuten. Lot minuttene gå mens jeg drømte om reaksjonen hans drømte om en fremtid sammen med en gutt. Var det mulig? Eller var det bare enda en blindgate i et allerede kaotisk liv? Ville det hele ende opp i simpel sex, gymnastiske øvelser som trakk oss ned i dritten og forsøplet oss påkalte skyldfølelse og anger? Jeg hadde ingen erfaring, ikke noe referansepunkt, ingenting som kunne gi meg et hint. En ting var drømmer. Det var ikke noe galt i å drømme om Kurt men å føre det videre, realisere drømmene lot det seg i det hele tatt gjøre? Og i så fall ville det være riktig?
Jeg hadde hatt mange partnere de siste årene, så mange at minnene om dem bleknet og forsvant. De aller fleste var adskillig eldre enn meg. Og til tross for at en del hadde likt meg svært godt (noen hadde til og med forelsket seg), satt jeg vanligvis tilbake uten annet enn en flau følelse av skam og anger. Det var vondt, kunne få meg til å dusje 4 5 ganger for dagen, eller reise bort. Likevel, etter noen dagers botsøvelser og anger så kom lysten tilbake, og det var påan igjen. Etterhvert hadde skammen og angeren blitt svakere og botsøvelsene redusert til å fortrenge de verste typene. Et evig fordervende kretsløp som gav meg en rik seksuell erfaring og teknikk som en prostituert, men som samtidig ødela forestillingen om den ene.
Kun én gang hadde jeg hatt en jeg virkelig var glad i, men den gangen, knapt femten år gamle, var vi begge så redde for å vise følelser at det hele ble en ganske mislykket affære. Et eventyr, eller rettete: et forhold med Kurt ville derfor være noe helt nytt for meg noe nytt for oss begge. Det var en vakker drøm; jeg så for meg noe fint, noe storslått noe jeg hadde lengtet etter i så mange år. Det var ikke et nytt nummer i rekken, et nytt ledd i kjeden. Men det var fortsatt bare en drøm. Erik hadde gang på gang sagt at enkelte drømmer ikke burde realiseres: fordi de kunne vise seg å være kamuflerte mareritt.
Uansett kunne jeg ikke ta avgjørelsen alene. Det gjaldt Kurt minst like mye som meg selv. Jeg sovnet.
Det er ingen overdrivelse å si at Kurt likte sangen. Han solte seg i lyden fra høyttalerne der han satt i den dype grå lenestolen fra 1942.
«Elsker du meg virkelig?» Han så spørrende på meg, med en dyp glød i øynene og et svakt smil om den forbanna sexy munnen.
Jeg ble forlegen og litt forbauset over engelskkunnskapene hans; sangen hadde mange vers og han hadde fått med seg absolutt alt! Svein hadde ikke forstått et eneste ord da jeg spilte den for ham noen dager tidligere. Kanskje hadde jeg hatt et skjult ønske om at Kurt heller ikke skulle skjønne for mye. Det direkte spørsmålet hans rammet meg som et lyn fra klar himmel selv om det var akkurat dette jeg hadde fantasert om.
«Jeg tror det» svarte jeg forsiktig.
«Det er rart. Du er jo berømt. Du kan få hvem du vil.»
«Vel, det er deg jeg liker. Har du ikke merke det?»
«Jo... jeg hadde jo en mistanke men jeg trodde liksom ikke på det.»
«Synes du det er dumt?»
«Det er rart. At du elsker meg mener jeg. Skulle ønske at du var en deilig jente! Har du elsket Svein?»
«Nei, jeg har ikke vært forelsket i noen andre du kjenner. Du er ganske spesiell.»
«Synd for deg at jeg ikke er homo da,» sa han med et underlig, ertende blikk, som godt kunne ha en dobbeltbunn. Han gav meg et håp, en forventning uten å love noe eller binde seg.
I månedene som fulgte var vi stadig mer sammen. De helgene jeg hadde fri pleide vi å ha fest hjemme hos meg og i uken kjørte vi omkring på motorsykkelen eller i min fars bil. Vi var sjelden alene hjemme, men det spilte ingen rolle lenger, for Kurt viste seg å være alt jeg hadde drømt om; han var snill, lojal, intelligent og ærlig. For første gang siden jeg flyttet for meg selv følte jeg at jeg hadde en som virkelig brydde seg om meg. Han elsket meg ikke, men så på meg som en nær og god venn en venn som godtok følelsene mine. Jeg kunne ligge i timevis med hodet i fanget hans og prate, mens han strøk meg over brystet, uten at det var noe flørtende ved det det var bare godt. Selv vennene hans som kom og gikk, og mine egne gamle venner, aksepterte forholdet uten å vise noen spesiell reaksjon. Vi hadde begge denne indre styrken som tillater et menneske å gjøre det riktige, uten hensyn til omgivelsenes eventuelle snakk.
Foreldrene hans oppdaget selvfølgelig at vi fortsatt holdt sammen; han var i perioder mer hos meg enn hjemme. De valgte å godta det; de regnet med at han skjønte hva det gikk i og kunne ta vare på seg selv.
Nå bør det også nevnes at Kurt kom fra et tungt belastet miljø, med narkotika, sniffing, kriminalitet og mange tapere. Jeg var riktignok homofil, og foreldrene hadde ingen garanti for at jeg holdt fingrene fra fatet, men jeg tror de skjønte at jeg var en relativt ærlig og ryddig person; jeg hadde neppe noen negativ innflytelse på ham. Vi drakk for mye i blant, men det ødela aldri noe av tilliten eller vennskapet. Kurt kunne bli ekstremt flørtene eller følsom eller eglete og jeg lidenskapelig, på grensen til det patetiske, men vi visste begge to hvor grensen gikk.
Klokken nærmet seg elleve om kvelden. Lyset fra gatelyktene druknet i den våte asfalten. Vindusviskeren og varmeapparatet tapte kampen mot regn, sludd og dugg. Den møtende trafikken blendet meg helt, jeg følte nesten at jeg kjørte på en vag erindring om hvor veien skulle være. Jeg svingte inn til Loddefjord[9], kjørte langs blokkene og stanset ved telefonkiosken. Kurt hadde satt i dype tanker ved siden av meg under kjøreturen. Jeg lot motoren gå på tomgang og skrudde ned viften så det gikk an å snakke sammen. Viften klarte uansett ikke å bekjempe duggen.
«Hva tenker du på Kurt?»
«Fremtiden. Jeg har alt for dårlige karakterer.»
«Hvordan har du klart det?»
«Jeg hater skolen. Læreren er helt forbanna fjern. Han mobber meg hele tiden.»
Jeg nikket. Han hadde klaget over læreren mange ganger.
«Kan du ikke få din mor til å klage?»
«De bryr seg ikke.»
«Selvfølgelig bryr de seg!»
«Nei, de gir faen.» Han så ned. En tåre bygget seg opp i øyekroken hans. Det gikk opp for meg at dersom han hadde rett så var jeg den eneste voksne person som var glad i ham. Han hadde aldri nevnt besteforeldre eller andre i familien som betydde noe.
«Kurt, jeg er glad i deg.»
«Jeg vet det.»
«Du må tro på deg selv, like sterkt som jeg tror på deg! Da kan ingen ødelegge for deg!»
«Jeg vet ikke, jeg klarer ikke skolen.»
«Jeg klarte heller ikke skolen for pokker! Skolen betyr ikke en dritt! Det eneste som betyr noe er at du tror på deg selv, at du gjør det du mener er riktig. Jeg var den dårligste i klassen på ungdomsskolen og den dårligste i klassen på gymnaset. Jeg har klart meg likevel. Geniene i klassen min kjører rundt som bussjåfører eller kaver på Universitetet. Jeg har alt jeg kan drømme om arbeid, radioen, folk som tror på meg og respekterer meg og jeg har deg. Det er alt som er viktig! Hva har du lyst til å bli når du blir stor?»
«Jeg vet ikke. Men jeg vil være sterk.»
«Hvorfor det?»
«Da kan ingen mobbe meg.» Jeg så på den slanke kroppen hans, de tynne armene, den smekre halsen.
«Så begynn å trene!»
«Jeg er for ung enda.»
«Du er faen ikke for ung til noe som helst! Vil du bli sterk, så må du trene!»
«Jeg skal begynne. Trene med vekter, kniver, nunsjer...»
«Karate?»
«Kanskje. Men nå må jeg opp til søsteren min. Takk for at du kjørte meg.»
«Takk for at jeg fikk kjøre deg! Vi snakkes!»
«Hadet.»
Jeg slo på vindusviskeren, tørket bort dugg med jakkeermet og fulgte ham med blikket der han forsvant i natten. Han virket annerledes så liten og hjelpeløs i det store mørket, så alene. Jeg hadde sett noe i øynene hans denne kvelden som ikke hadde vært der før. Kanskje en selverkjennelse, en første gryende visshet om livets egentlige vesen, om Sannheten. Kurt var ikke lenger en guttunge. Jeg ønsket med hele meg at jeg kunne hjelpe ham, spare ham for smerten eller i det minste lindre den litt, men alt jeg kunne gjøre var å stille opp for ham når han trengte meg liksom han alltid var der for meg.
Kurt hadde betrodd meg rollen som bestevenn, ekstrapappa og veiviser. Jeg håpet at jeg var moden for oppgaven. Jeg lo, Joda, jeg skulle nok hjelpe Kurt til rette, jeg som selv aldri hadde smakt på det virkelige livet! Til nå hadde jeg stor sett vært en håpløs drømmer og kynisk tilskuer.